Oppdag Tyrkia med Mehmet Øzdemir – Din norsktalende guide i Tyrkia

Kjære følgere,

I dag vil jeg dele en bloggpost som handler om en viktig del av Tyrkias historie, nemlig bidragene fra utvekslingsbefolkningen (mubadiller) som spilte en avgjørende rolle i oppbyggingen av den tyrkiske republikken. Disse menneskene, som opplevde store vanskeligheter og måtte forlate sine hjemland, bosatte seg i Anatolia og bidro betydelig til jordbruk, vinproduksjon og andre næringer i det nye Tyrkia.

Mellom 1920 og 1924 ble det gjennomført en befolkningsutveksling mellom Tyrkia og Hellas. Dette tvang mange familier til å forlate sine hjem, arbeid og familier, som et resultat av en bilateral avtale mellom de to statene. Selv om det kan forklares som en nødvendighet under tidens politiske forhold, er det ingen tvil om at dette var en tragisk og skamfull hendelse for begge nasjoner. Å tvinge folk til å forlate sine røtter og hjem er alltid en smertefull prosess. Mange familier opplevde diskriminering fra lokale myndigheter og naboer, noe som gjorde at de søkte trygghet i nye områder.

Denne hendelsen hadde både positive og negative konsekvenser for den nyopprettede tyrkiske republikken, som allerede var svekket etter flere år med krig. Selv om de negative konsekvensene var betydelige, vil vi i dag fokusere på de positive sidene.

Områdene der de fleste utvekslingsbefolkningene kom fra, som Thessaloniki, Kreta, Øyene, Kavala og Chania, var viktige sentre i det osmanske riket. Disse områdene var hjemsted for dyktige håndverkere, forretningsfolk, jordbrukere og handelsfolk, og de spilte en avgjørende rolle som porten til Europa. Mange intellektuelle, forfattere, politikere og militære ledere kom også fra disse regionene. Områdene var også kjent for vinproduksjon, en næring som ble tungt beskattet av det osmanske riket, selv om produksjonen og konsumet av vin ble forbudt for muslimske borgere.

Etter at vinproduksjon ble forbudt i det osmanske riket under sultan Murad IV i 1623, mistet staten betydelige inntekter, og mange produsenter flyttet sin virksomhet til Europa. Den gang var vinproduksjon i stor grad dominert av de gresk-ortodokse samfunnene i Anatolia. Muslimske innbyggere hadde verken lov til å produsere eller konsumere vin. Hvis noen ble tatt for å drive med ulovlig vinproduksjon, risikerte de harde straffer, og vingårdene deres ble konfiskert og ødelagt.

Da befolkningsutvekslingen fant sted etter første verdenskrig, kom mange av de utvekslede familiene til Anatolia med erfaring innen jordbruk og vinproduksjon. Dette var en stor ressurs for den nye tyrkiske republikken, som søkte å gjenoppbygge sin økonomi. En viktig grunn til at disse menneskene bidro så sterkt, var deres tilknytning til Mustafa Kemal Atatürk, som selv var født og oppvokst i Thessaloniki. De hadde stor tillit til Atatürk og den nye republikken og var villige til å yte sitt beste for å støtte den.

Blant de første vingårdene som ble etablert i den nye republikken, var Kavaklıdere (1929), Doluca (1926), Kutman (1926), Yakut (1929) og Lal (1929). Disse ble grunnlagt av familier som hadde emigrert fra Nord-Hellas, Makedonia og øyene. Atatürk ga spesiell støtte til disse produsentene, noe som gjorde det mulig for dem å videreutvikle sin kompetanse og gjenreise vinproduksjonen i Anatolia.

I dag er Tyrkia kjent for sin kvalitetsvinproduksjon i flere regioner, inkludert Izmir og omegn, Kappadokia, Ankara og Trakia, Pamukkale-området og sørøstlige Anatolia. Disse områdene fortsetter tradisjonen som ble gjenopplivet av møyene som en gang forlot sine hjem for å starte et nytt liv i Anatolia.