Kjære Følgere,
På denne nettsiden deler jeg informasjon om Tyrkia og vår region, Alanya. Jeg håper dere leser med glede. Som en sertifisert reiseleder ønsker jeg å dele dette fantastiske landet og alt det har å tilby med dere. På en annen side deler jeg også informasjon om Norge. Ved å klikke på stjernen nederst i mine blogginnlegg, kan dere like og dele artiklene mine, slik at de når ut til enda flere mennesker.
Dagens innlegg handler om Sarıkeçili-nomadene, en gruppe nomader som er unike for Middelhavsregionen. La oss først starte med betydningen av ordene Yörük og Sarıkeçili.
Når vi deler opp ordet Yör-Ük i to stavelser, får vi to separate ord: Yör som kommer fra ordet «yürümek» (å gå) og Ük, som er en forkortelse av ordet «Türk» (tyrker). Når disse ordene settes sammen, får vi betydningen «de som går», «de som beveger seg» eller «de som migrerer».
Sarı (gul)keçili (geiter) refererer ikke til geiter med gul farge, slik man kanskje skulle tro, men heller til gruppens mennesker, som ofte har lyst hår og lyse øyne. Derfor har de fått navnet Sarıkeçili.
Hvem er Sarıkeçiliene? Hva gjør de? Hvor bor de? Hva spiser de, og hvordan lever de?
Under Stor-Seljukidenes tid (11. århundre) ble denne tyrkiske klanen bosatt i Middelhavsregionen som en del av en strategi for å befolke Anatolia og sikre grensene. I århundrer har de holdt til i denne regionen, gjort Taurusfjellene til sitt hjem, og kjempet for sitt land når det har vært nødvendig.
Til tross for at de ble sett ned på av både lokale myndigheter og folk på grunn av sin livsstil og tro, var de alltid de første som ble bedt om hjelp under krig. De var helter når det var behov, men senere ofte marginalisert.
Et avgjørende vendepunkt for dem var da sunnismen ble den dominerende formen for islam etter at kalifatet ble overført til Anatolia i 1517. Selv om de allerede var muslimer, beholdt de mye av sin gamle kultur og livsstil, som var basert på respekt for naturen og troen på at alle elementer i naturen har en sjel. Dette speilet seg i deres tepper, telt, sanger og dagligliv.
Sunnismen, med sine strenge regler og ritualer, gjorde det svært vanskelig for nomader som brukte mesteparten av sin tid på fjellene med flokkene sine. Å kombinere en slik livsstil med faste, bønn, og regelmessige besøk til moskeen var nesten umulig for dem. For Sarıkeçiliene var overlevelse, familien og flokken viktigst.
Selv i dag, hvor mange av dem fortsatt lever som nomader og flytter etter årstidene, møter de utfordringer. De bor i telt laget av geitehår eller steinhytter i fjellene, ofte på over 2000 meters høyde. Livet deres er hardt, men de har tilpasset seg for å ta vare på dyrene som er deres viktigste inntektskilde. Hver dag starter tidlig, med gjeting av flokkene, melking av geiter, produksjon av ost, smør og yoghurt, rengjøring av dyrenes oppholdssteder, og håndverk som veving av tepper og bygging av telt.
Alle har sine oppgaver. Mennene følger flokken, kvinnene tar seg av husarbeidet, og barna rengjør fjøset. Jentene melker geitene. Utdanning for barna har lenge vært et problem, men dette har nå blitt løst med transportordninger som gjør det mulig for dem å gå på skole.
Sarıkeçiliene har et sterkt fellesskap og hjelper hverandre i stor grad. De er ofte i slekt med hverandre, og hver familie setter opp teltet sitt på samme sted hvert år. Mange av dem har våpen gitt av staten for selvforsvar.
Til slutt vil jeg nevne at en stor del av den lokale befolkningen i regionen (Antalya, Muğla, Alanya, Manavgat, Gazipaşa, Anamur og Mersin) har røtter som Yörük, inkludert Sarıkeçiliene. De som har gått bort fra nomadisk liv og blitt bofaste, kalles ofte «Manav»-Yörükene. For eksempel kommer navnet på Manavgat, en av Antalyas distrikter, fra dette.
Selv er jeg fra Gazipaşa og har røtter i en Sarıkeçili-familie.
Takk for at du tok deg tid til å lese innlegget mitt. Ikke glem å klikke på Liker-knappen nederst og dele innlegget!
www@tyrkiareisen.com
Oppdag Tyrkia med Mehmet Øzdemir – Din norsktalende guide i Tyrkia 
Legg igjen en kommentar